  Noen ganger er det godt å komme til slutten. Andre ganger er det vondt. Denne enden er godvond. Mest god. Og mest vond. Min debut som fast bosatt på Færøyene ble også min debut som blogger. Jeg kommer aldri til å bli en ekte færing. Jeg kommer heller aldri til å bli en overbevisende blogger. Men jeg har fiksa begge deler. På min egen måte. Og det er jeg ganske fornøyd med. Jeg – og familien min – ønsker med dette å takke alle kjente og ukjente som har fulgt oss de siste 294 dagene. Det ble aldri et helt år. Og godtvondt er det! Takk. Og farvel. PUNKTUM. 
 I går kveld fikk jeg en utfordring av en fjern fyr på Facebook: ”Jeg tror de trofaste leserne av bloggen din dette året forventer at Den Grønne Mannen tar en spektakulær avskjed. Innfrir du?” Det skrev en noksagt som utga seg for å hete Anders Sooth Knutsen. Hans egentlige navn er ukjent. Men selvfølgelig tok jeg utfordrningen! Hva er mer spektakulært enn å gå til toppen. Til statsministeren på Færøyene. Til Kaj Leo Johannesen. I dag tidlig ringte jeg statsministerens kontor. På vegne av Den Grønne Stakkaren. Jeg forklarte situasjonen: Vært her i nesten ett år. Ett bilde hver dag. Blogg. Grønn Mann. Ønske om å ta farvel. Et offisielt farvel. Med det offisielle Færøyene. Et håndtrykk. Ikke noe mer. Kun et flyktig møte mellom en grønn mann og en statsminister. Sekretæren ba om adressen til bloggen. Hu fikk den. Glimtavtheo.origo.no. Så sa hu at statsministeren skulle se på den. Klikke seg inn. Og vurdere. Vurdere om han ville ta farvel med Den Grønne Mannen. Flere timer seinere ringte dama tilbake. Jeg siterer. Ordrett. Oversatt vel og merke, men like fullt ordrett: ”Statsministeren vil ikke være med på et bilde. Men han ønsker deg lykke til – det er ikke dét.” Den Grønne Mannen døde. Der og da. All luft forsvant ut av kondomfyren. Ærklært uønsket. I det grønne landet han elsker så høyt. Avvist av landets statsminister. Skutt til døde med en kald skulder. Avlivet av det ypperste symbolet på demokrati. Selv var jeg svært tilfreds. Ikke bare hadde statsministeren lest bloggen min. Personlig. Han ønsket meg også lykke til. Personlig. Så personlig det går an gjennom en sekretær. Så får det heller være at personen som flyger rundt og hevder han heter noe så søkt som Anders Sooth Knutsen ikke fikk sin spektakulære avskjed. Personlig synes jeg alle avskjeder kan være spektakulære. I hvert fall denne. Avskjeden med Færøyene. Jeg kjenner at jeg har det spektakulert akkurat nå. I kveld. I morra er det nemlig over. Mitt lille år i det grønne øyriket. Spektakulært – ikke sant?
 Torsdag er det valg på Færøyene. Alle rundkjøringer er tapetsert med trynepostere. Det samme er landets fire lyskryss. Og alle busstoppestedene. Og alt annet langs veien. Praktisk talt. Alt. Søpla ned. Av politikere. Jeg er sikker på at det er dobbelt så mange valgplakater i Tórshavn som det er folk i hele landet. Minst. Med andre ord: Det er like mange politikertryner som det er sauer. Minst. Jeg har aldri skjønt hvorfor. Hvordan i alle dager skal en plakat – eller 98.000 for den saks skyld – få meg til å velge parti? Så lett påvirkelig er jeg da ikke. Ikke når det gjelder demokratiet! Et ansikt – eller et navn – kan da umulig ha så stor innvirkning. Så leste jeg “Gunvør Balle”. Hadde jeg vært stemmeberettiget skulle fru Balle fått min. Så enkel er jeg.
 24. desember 2010: Ja ja: Jojo.
 - Fikk du like mye sjokolade som meg?
 I brøkdelen av et sekund vurderte jeg å utsette hjemreisen til Norge. Så ødelagt blir en altså. Av ti måneder med færøysk radio. Det er nemlig ikke til å tro. Det er tre radiokanaler på Færøyene:
La oss derfor forholde oss til de to førstnevnte. Pengekanalen og urinkanalen. Ole Ivars, Sputnik, Vikingarna, Doodle Bugs, Heidi Hauge. Alle artister og grupper som spilles. Ukentlig. Daglig. At Justin Bieber presser seg innimellom gjør katastrofen komplett. Sorry ass! Om det er radioen som er i utakt med folket? Nei. Dessverre. Folket ringer inn og ønsker seg musikken. De ber om det. Sjæl. Nærmest trygler om å få søpla servert. I beste sendetid. Hele døgnet. Sorry ass! Søndagene spiller de stort sett gammal bedehusmusikk. Alle radiostasjonene. I beinhard konkurranse med hverandre. Den ene høyere enn den andre. Pipeorgel og Aage Samuelsen i tre kanaler blir for mye. Selv for en prestefrue. Sorry ass! Og når jeg ikke trodde det kunne bli stort verre: Så slåromforsynemegtelmed radiobingo! Bingo er en dårlig idé. Bingo på radio er drepen. ”Seksogtrýss. Tallet er seksogtrýss. Klimpre. Slangre. Klams. Dunk. Åtteogfursj. Tallet er åtteogfursj.” Og når jeg truer med å emigrere hvis det blir verre, så klineromjaggumegtelmed trim for eldre! På radio! Akkompagnert av hoppsann-hei-musikk, oppfordres vi til å spassere på stedet. Bøy og tøy. Jeg klarer ikke la være. Følger oppfordringen. Og bøyer meg. Over mot radioen. Og skrur av. For det hjelper nemlig ikke å skifte kanal. Sorry ass! Jeg sier bare sorry ass! PRESISERING FOR UTENLANDSKE LESERE: ”Sorry ass” betyr ikke ”beklager rumpe”. Det betyr ”Om forlatelse altså”.
 I dag begynte vi å pakke. Samtidig flagget de på halv stang i nabolaget. Det er nærliggende å tro at det er en sammenheng. Jeg kan i hvert fall ikke utelukke det. Ikke helt.
 Unga mine elsker bøker. Eller hater.
 Om ni dager er ”året” på Færøyene over. For min del. Nå er jeg opptatt av at min teknologiske død skal bli så smertefri som mulig. For dere. Da tv-serien Friends ble lagt ned, gikk mange på en mental smell. Mange amerikanere. Selvsagt. Vennene som hadde fylt livet deres, var ikke venner for livet. De etterlot et tomrom. I allerede tomme hjerner, riktignok. Men like fordømt et tomrom. Jeg ser ikke bort fra at noe av det samme kan skje nå. At mange av dere skal gå på en smell. At livet uten meg blir vanskelig å takle. At hver dag blir en hverdag. Som det var før Et glimt av Theo. Min aller største frykt er at savnet etter meg skal forlede dere over på en rosablogg. At tomrommet etter meg skal gjøre dere mottakelige for bloggtrash som sniker seg inn i deres hjerner og fordriver siste rest av fornuft. Og følelse. Derfor tar jeg nå initiativet til å etablere mellommenneskelige systemer. I første omgang ser jeg for meg følgende tilbud:
Målet er å etablere organisasjoner i Norge, Danmark og på Færøyene. Kan dette være noe for deg? Ta kontakt med Thomas Lorentzen, på telefon +47 900 49 943.
Et glimt av Theo
Følges av 52 medlemmer.
Fra november 2010 til november 2011 skal jeg, min kone og våre to barn bo på Færøyene. 
Mer om sonen Et glimt av Theo er en sone på Origo. Les mer Annonse | ||
